Greneveving

DSC_3441
Greneveving har lange tradisjoner i Kåfjord og er en viktig sjøsamisk kulturbærer. Grena, eller rátno på samisk, er et stort teppe av ull som brukes som sengtøy, lavvuduk eller veggpynt. Senter for nordlige folk har laget en introduksjonsfilm som viser og forklarer de ulike stadier i tilvirking av grena.

I tillegg til filmen vil dere nedenfor finne utfyllende tekst om historikk og fremgangsmåte ved greneveving. Teksten er utarbeidet av Samisk språksenter i Kåfjord, og er utgitt i heftet Rátno gođđin/Grene veving. Heftet er vedlgt i pdf format, men kan også bstilles fra Samisk språksenter, 9144 Samuelsberg eller fra post@nordligefolk.no .

Det er foreløpig den samisk versjonen av filmen som er publisert. Den norske versjonen vil komme i løpet av desember 2010. Filmen er delt opp i 4 deler, i henhold til de ulike stadiene i tilvirkningen.

 

Del 1: Renning

 

 

Del 2: Montering av renning på grenestol

 

Del 3: Gierrit (fletting av tråder over renninga ovenfor steinene)

 

Del 4:  Veving og mønster

 

Del 5: Avslutning

 

Filmen er laget av Jørn-Are Longfjeld (regi, kamera, klipping) og Irina Haugane (kamera). Filmen er laget med støtte fra Sametinget.  

 

Grenas historikk
Oppstadveven er ikke opprinnelig en samisk oppfinnelse. Blant annet finner vi igjen teknikken på et gresk vasemaleri fra ca. 560 f. Kr. Men vevemåten har overlevd et par steder på Vestlandet og blant sjøsamer og skoltesamer i en egen alderdommelig versjon.
 

Selve veveteknikken er den eldste man kjenner til. Under arkeologiske utgravinger finner man ofte steinene som fungerte som tyngde i renningen, som det eneste som er igjen av veven. Fordi de ikke råtner opp, gjør de det mulig å følge veven gjennom historia. Grenevevingens terminologi har gått fra språk til språk og forteller også om alder. Samene har vevd grener ihvertfall siden 600-tallet.

 

 Greneveven har overlevd blant sjøsamer fordi den tar liten plass og egner seg godt til hus med små rom og til gammer. Den er også lett å ta med seg og å sette opp. Greneveven var også mye bredere enn flatveven og derfor uunnværlig så lenge det var marked for grener.

 

 Naturalhusholdninga var basert på små ressurser som ble maksimalt utnyttet. Grena var betalingsmiddel, og sjøsamene hadde stort sett ikke råd til å beholde dem til eget bruk. På 1500-tallet er grener nevnt i skatteregnskap som et middel å betale skatt med. De ble også til en viss grad solgt til nordmenn og er nevnt i skifteprotokoller fra 1600-tallet i Bergen, et resultat av Bergenshandelen.

 

 Grena er vannavstøtende og brukervennlig i allslags vær. Flyttsamene kjøpte eller byttet til seg grener. De brukte dem som overbredsel i telt, som kjøretepper i pulken, og de gamle grenene ble brukt som teltduk og teltdør, ikke minst om vinteren. Noen få flyttsamer hadde sauer "i pensjon" hos sjøsamer og vevde grener selv.

 

 Etter krigen ble også flyttsamenes tradisjonelle boform forandret. De skaffet seg bolighus, og dessuten ble grenene dyre i innkjøp. Flyttsamene kunne lettere skaffe seg billigere ulltepper til teltduk og overbredsel. Grena gikk ut av bruk som teltduk i 1950-årene, men ble brukt som lavvodør helt fram til våre dager, selv om teltduken var av et annet materiale. Da de gamle kundene, flyttsamene, ikke hadde like stort behov for grener, ble de vanskeligere å få solgt.

 

 Før krigen ble det vevd grener på tradisjonell måte over større områder enn i dag. Det ble vevd i hele Kåfjord, i Kvænangen, i kyststrøkene av Finnmark og også blant østsamene (skoltesamene). Men det var typisk at grenene ble vevd av samer. Kvener og nordmenn førte med seg sine egne vevtradisjoner og tok i liten grad opp denne teknikken. Grenevevinga avtok da det ble mindre etterspørsel da det ble slutt på markedene i Skibotn og Bossekop på 1950-tallet.

 

 I Kåfjord er det solide husflidstradisjoner, og produksjon og salg av husflid har hatt stor økonomisk betydning helt fram til i dag. Under tyskernes brenning av Nord-Troms og Finnmark i 1944 forsvant de fleste av de gamle vevstolene. I Manndalen og Skardalen tok 5-6 kvinner opp igjen grenevevinga etter at de kom hjem etter evakueringa. Anna Grostøl fra Norges Husflidslag ble interessert i grenevevinga da hun reiste rundt i Kåfjord etter krigen og intervjuet folk om husflid. Men det var først da Marta Hoffmann fra Norsk Folkemuseum kom i 1955, at grenevevinga begynte å bli økonomisk interessant igjen. Hun tok med seg grener sørover, markedsførte dem og solgte dem gjennom Norsk Folkemuseum. Slik ga grenevevinga igjen et kontanttilskudd til naturalhusholdninga, og flere kvinner og noen menn tok opp vevinga. Da Marta Hoffmann i 1964 skrev en doktoravhandling om greneveving, ble grena og veveteknikken kjent utenfor nærområdene.

 

 

Spinning
Sjøsamene har vært nokså bofaste i flere hundre år. Sauen har vært og er det viktigste husdyret. Dermed har man hatt ull selv, og grena kunne produseres hjemme. Både renning og innslag i grena er av handspunnet ull. Handtein var spinneredskapet helt til 1900-tallet da den ble avløst av hjulrokk.

 

 Ulla ble kardet med små handkarder og benkekarder fram til 1957. Da ble Kåfjorddalen Ullkarderi opprettet. Veverne leverer ulla der og får den kardet til ruller som veverne spinner selv. Dette letter arbeidet.

 

 For å utnytte ressursene best mulig, brukte man før gjerne opprekt garn i renninga. Det ble også spunnet renningsgarn av avklipt renning. Renninga synes ikke i den ferdige grena, bare som frynser nederst. Både renningsgarnet og innslagsgarnet er enkelt garn. Renninga spinnes ene veien med hard snurr, innslaget spinnes motsatt vei veldig løst. Bare til várfi bruker man tvinna garn.

 

 Unik renningsmetode
Metoden som brukes i Kåfjord og blant østsamene er den eldste kjente metoden for å renne veven. Man renner og setter opp grener en for en, og grena får slik tre jarekanter, noe som er et kjennetegn på at den er vevd på tradisjonell måte. Et annet kjennetegn er at rennemetoden etterlater en dusk i hver ende av várfi, den øverste jarekanten.

 

 Renningen foregår på suohppunstuolet. De består av tre pinner, to lange og en kort. Pinnene ble tidligere bare satt ned i jordgolvet i gammene. Først på 1900-tallet ble de plassert i en vinkelforma fot, suohppunmuorat. Man renner ved hjelp av grindvev. Veveren måler ut lengden på bandet til várfi med armene, halvparten svarte og halvparten hvite tråder. Disse trer hun gjennom grindveven og knytter dem fast rundt to av pinnene. Så måler hun ut lengden på renningstrådene. Disse veves inn i båndet slik at renningstråden blir som innslag i várfi. Skillet skiftes ved å heve og senke grindveven. Under vevinga av várfi knytter hun renningstrådene sammen i bunter og flytter bandrenningen rundt, inntil várfi har fått ønsket lengde. Siden det rennes i løkker, blir det to tråder i hvert skille, noe som er karakteristisk for várfi  på forhistoriske tekstiler. Skillet deles etterhvert som man renner.

 

 Så flyttes renningen over i greneveven. Veveren syr várfi fast til hullene i bumma. Cakkit reises opp mot veggen, og bumma plasseres i ceahkit. Renningen henger nå i to rader, opprullet i bunter. Renningen er litt lenger enn vevstolens høyde, og det overskytende garnet rulles opp omkring steinene, hver rad for seg. Så fletter hun tvers over renningstrådene, de bakre trådene for seg, og de fremre trådene for seg. Gierrinsoabbi holder den bakre delen av renninga fra den fremre delen.

 

 Nederst i renningen henger steinene, omtrent 11 par til ei stor grene. De hentes i fjæra eller i elva. Steinene veies i handa. Hver stein skal veie ca. 1/2 kg til ei stor grene. De ytterste steinene på hver side av veven er litt tyngre enn resten av steinene.

 

Vevingen
Før man kan begynne å veve, må man lage hovler, ávilat. De blir knyttet av en lang tråd, og bare den bakre delen av renninga blir hovlet. Renningstrådene hentes fram, en dobbelttråd av gangen, mellom de tilsvarende fremre trådene.

 

Under vevinga befinner innslagsgarnet seg i uddu: garnet surres et par ganger rundt handa, så blir det tatt av og man lager flere løkker, ca. 50 cm lange. Etter hver løkke surrer man garnet omkring toppen av uddu, slik at det dannes et fast hode, ca. 10 cm langt. Under vevinga tar man tråden ut fra innsiden av uddu. Av en hespe garn blir det to uddu.

 

Veveren går fram og tilbake foran vevstolen og skifter skill mens hun går, og hun skyver garnet opp med fingrene, og innimellom drar hun renningstrådene i de to skillene fra hverandre. Under vevinga ruller hun etterhvert den ferdige delen av veven opp på bumma. Renninga må etterhvert forlenges ved at hun ruller garn ut fra steinene, og gierrit skyves ned tett inntil steinene.

 

Hun vever mønsterstriper, dáidni, og bunnfelt, bállu. Mønsteret er kombinasjoner av mønsterstriper og rette striper. Hver vever har sin måte å veve på med forskjellige mønstre på bordene. Veverne har alltid komponert nye mønstre på bakgrunn av hva de har lært og sett, og etter kundens ønsker. Et visst system følges likevel. Dersom en eller flere mønsterstriper er vevd galt, sier man at grena er skielgá, "skjeløyd".

 

Når grena er ferdig, løsner veveren gierrin fra ceahkit og nøster dem opp for senere bruk. Hun klipper av renningstrådene ca. 10 cm fra grenekanten og lar steinene falle i golvet. Hun knytter frynser nederst på grena, rekker opp og nøster opp ávilat og løsner grena fra bumma.

 

Grena i forandring
Grenene har forandra seg en del med tida. Forandringene er også et resultat av grenenes nye funksjon, fra bruksgjenstand til prydgjenstand. Forandringene gjelder størrelse, mønster og fargebruk.

 

 Behovet og bruksfunksjonen har bestemt grenas størrelse. Grener som ble brukt som sengetøy og ikke minst som teltduk, var store, og kunne være opptil 150-160 cm brede og 250 cm lange. Men behovet for de største grenene forsvant, og mindre grener var billigere og dermed lettere å omsette. De mindre størrelsene kom på 1960-tallet. De største grenene ble standardisert til 140 x 200 cm. Grenene blir nå også vevd i 100 x 140 cm (halvgrene) og 60 x 100 cm (greneløper).

 

 

Fargebruk
Tradisjonelt har grenas bállu vært hvit. Man kan finne eldre grener med grå bállu, men de er sjeldnere. Årsaken kan være at tidligere ble all ulla til grena kardet for hand. Man måtte blande svart og hvit ull for å få grå ull, og det kunne være vanskelig å få nøyaktig samme gråfarge til ei hel grene, hvis man ikke var en vant karder. Det går med 5-6 kg ull til ei stor grene. Svart bállu kom først på 1950-tallet. I dag veves både større og mindre grener med hvit, svart og grå bállu.

 

 Fargene i stripene i grenene har tradisjonelt vært sauesvart og grått, eller også i forskjellige farger. Det er vanskelig å fastslå når man begynte å bruke farget garn. Knud Leemer blant de første som beskriver grenevevinga nærmere i 1767. Han forteller at i hans tid var noen grener vevd av tynnere garn med striper i farger som klar rød og gul.

 

 På 1800-tallet var det vanlig å bruke farget garn i mønsterstripene. Flyttsamene ville ha grener med fine farger, hearvaránut, gjerne med snøhvit bállu og svart og rødt i stripene. Etter krigen, da flyttsamene ikke lenger kjøpte grener, vevde man bare i hvitt, svart og grått.

 

 

Mønster
Før krigen var dáidni og bállu oftest smalere enn i dag. Desstuen var det stor variasjon i bredden av dáidni og bállu. Nå har de samme bredde på de fleste grenene.

 

På eldre grener kan várfi være helt ensfarget i svart eller farget garn. Den kan også ha stáinnarbánit-mønster eller bare tversgående striper i svart/hvitt eller farger. Ofte er mønsteret i várfi gjentatt nederst på grena. Den nederste borden kalles loahpageahči. I dag er stáinnarbánit i svart/hvitt det vanligste mønsteret.

 

 De fleste grenene som ble vevd før krigen, hadde listu, en kant i kontrastfarge øverst, og ofte også nederst på grena. Listu kunne variere i bredde og farge. Rødt og svart var mest brukt. Etter listu kom bállu og så kom første dáidni. Listu er blitt borte fra grenene. 

 

På eldre grener er det stor mønstervariasjon. Grenas dáidni besto opprinnelig av rette striper, og en enkel eller dobbel stáinnarbánit. Etterhvert ble det vanlig med flere rader stáinnarbánit, ofte den samme borden som i várfi. Senere kom kihtegat, som er en utvikling av stáinnarbánit. En mindre variant av stáinnarbánit kalles sáhpánbánit. Det ble etterhvert få rette striper, ofte bare en. Mønstret i dáidni kan varieres etter smak og behag, men stáinnarbánit skal være med. Grena har nå vanligvis bare to forskjellige dáidni som går igjen.

 

 

Farging
Selv om sauefargene blir mest brukt, bruker man også plantefarget garn. Plantefarger ble lite brukt i grener på 1950, -60 og -70-tallet. Etter hvert har etterspørselen av disse grenene tatt seg opp igjen, og de veves ofte på bestilling fra kundene. Fra 1920-årene ble det også brukt kjemiske farger, men man har nå gått tilbake til å bruke bare plantefarger. Til farging blir lokale planter brukt. Det blir også brukt kjøpte naturlige fargeemner som krapp, corchenille og indigo til røde og blå farger. En god grunn til å farge garn, er at man da kan utnytte all ull. Gammel ull og ull som ikke er helt hvit, blir gjerne farget før den blir brukt.

 

 

Ny utvikling
Grenene har blitt og blir fremdeles vevd slik som kjøperne vil ha dem. Det viser seg at grena har tilpasset seg endringer i samfunnet, og er en levende tradisjon selv nå i moderne tid. Som prydgjenstand må grena være pent vevd og ikke være skjev, noe som ikke var så viktig da den var en bruksgjenstand.

 

Grenevevingens terminologi i Kåfjord
Noen av ordene er av urnordisk opprinnelse, og viser at samene må ha overtatt vevstolen før 600 e.Kr. Ordene som brukes i dag, er stort sett samiske og er en viktig del av grenetradisjonen.

 

ávil, ávilat hovler i grenevev

ávildanárpu hovletråd

ávil(dan)muorra, -soabbi staven som ávilat ligger rundt

ávildit å lage ávil

azzil, azzilat to pinner til å sette ávilsoabbi på

bállu bunnfelt i grena, f.eks. vilgesbállu, ránesbállu

básmi et visst antall tråder knyttet sammen rundt hver stein

beallji grenevevens sidestøtte (caggi)

bumma bommen (rivja)

caggi grenevevens sidestøtte (beallji)

ceahkki hakk, øverst på caggi hvor rivja ligger

časkkáhagat renningsbitene som blir igjen etter vevingen

čatnat å binde

čoavdit ránu å ta opp sømmen som fester grna til rivja

čuohppat gaskat å skjære av renninga

čuoldit å dele renninga i to deler (annenhver)

čuočča, čuožžamat renning

čuoččabumma bommen til várfi

čuoččanođđu nøste med renningsgarn

dáidneláigi innslagsgarnet i mønsterfelt i veven

dáidni mønsterfelt i veven, nyere ord er stáhpi

diehppi dusk i enden av várfi

fiehtti antall tråder knyttet sammen til hver stein

gálgat mohkiid å greie renningstrådene med fingrene

gierrinárpu fingerheklet skilltråd under gierrinsoabbi

gierrinbáddi hempene hvor gierrinsoabbi henger

gierrinmuorra, -soabbi stokk som holder skillet i renninga

gierrit å flette tråd over renninga ovenfor steinene

goarrut å sy

gođa innslag i grene

gođđinmuorat vevstol

gođđit å veve

hearvarátnu grene i sterke farger

hearvastáhpi dáidni (mønsterbord) med farget garn

juohkit å dele renninga (ta skille)

juohku skille i renninga

kihtegat kjettingsbord (mønster)

láigebinná kort garnbit

listu bred stripe øverst og nederst på grena

loahpageahči mønsterstripe neders på grena

mohkki bukt i renningstråden nederst

muorat bunnfjøler på suohppunmuorat

neidit ránu å ta ned veven

niikun grindvev

niikunii coggat å tre tråder i grinveven

niisasoabbi hovletreet (ávilsoabbi)

niertuhagat renningsbitene som blir igjen etter vevingen (časkkáhagat)

nođđudit å nøste

ravda kant

ráhkadit várffi å famne ut tråd til várfi og trei niikun

ránuholbi grenas sidekant, jarekant

ránusuohppun å renne til grena

rátnoálgu jarekanten øverst på grena (várfebáddi)

rátnobállu botn i grena (bállu)

rátnočuožžamat grenerenning

rátnogeađgi stein nederst i renninga

rátnogoarrunárpu tråd til å sy várfi til rivja

rátnogođa innslagsgarn i greneveven

rátnosoappit ávilsoabbi og gierrrinsoabbi

rátnomuorat, -stuolet, -veavva grenevev

rátnu grene

rivja bom (bumma)

rivjaárpu torskegarnstråd som várfi er sydd til rivja med

rivjanávli, -soabbi pinne som bommen vris rundt med

rivjet bajás å rulle på bommen

ruvvet å gni att og fram over veven for å jevne den

sallut å favne ut renningstråden

sáhpánbánit navn på mønster, små kjerringtenner

skielga en eller flere mønsterstriper er vevd galt

stáhpeláigi innslagsgarn til mønsterstripene

stáhpi mønsterstripe

stáinnarbánit navn på mønster, kjerringtenner

suohppunmuorat, -stuolet rennstol

suohppunsoabbi renningspinne

suohpput å renne veven

uddet å lage dokke av innslagsgarnet

uddu dokke med innslagsgarn

várfi øverste kanten av grena, vevd på grindvev

várfebáddi jarekanten øverst på grena (várfi, rátnoálgu)

várfediehppi, -geahči dusk i enden av várfi

várfeláigi garn som várfi veves av

vuođđoláigi hovedgarnet i grena

vuođđu bunnfelt i grena (bállu)

 

Kilder:

Grostøl, Anna: Intervjuer og foto fra reiser i Kåfjord 1947-50. Upublisert materiale.

          Norsk Folkemuseum og Nord-Troms Museum.

Helskog, Knut 1988: Helleristningene i Alta.

Hoffmann, Marta 1974: The Warp-weighted Loom. Studies in the history and technology of

          an ancient implement. Robin and russ handweavers.

Hoffmann, Marta 1977: Greneveving i Manndalen. En levende tradisjon med røtter i

          forhistorisk tid. Norsk Folkemuseums årbok nr. 26, s. 123-138.

Hoffmann, Marta 1991: Fra fiber til tøy. Tekstilredskaper og bruken av dem i norsk tradisjon.

          Landbruksforlaget.

Nesheim, Asbjørn 1954: Den samiske grenevevingen og dens terminologi. Scandinavica et

          fenno-ugrica. Studier tillägnade Björn Collinder, s. 321-341. Stockholm.

Informanter: Mary Mikalsen Trollvik og Eline Solvang.